torsdag 26. januar 2012

Dagfinn Enerly - Så fort kan livet snu

Dagfinn Enerly var hovedgjest på Fotballmuseets venners julemøte den 28. november 2011. Forrige tirsdag stilte han også opp på Fotballmuseet avd. Fredrikstads "tirsdags kveld"-arrangement. Dette er et utdrag av brosjyren som ble laget i forbindelse med julemøtet til FMV 

Sammen med sine to eldre brødre oppdaget Dagfinn Enerly fotballen mellom høyblokkene på Ammerud i Oslo. Den lille lysluggen kunne holde på i 5-6 timer hver dag i lek med lærkula og utviklet raskt et talent for spillet.


Seks år gammel startet Dagfinn med organisert fotball i Grorud IL, og i boken Så fort kan livet snu, minnes han sin første kamp på Greibanen og hans første sesong hvor laget hans sto igjen med en målforskjell på 105-1! Dagfinn utmerket seg allerede i ung alder som en teknisk spiller med presis skuddfot. Så talentfull var han at i en alder av kun 13 år ble kontaktet av Start, som hadde sett han spille under Norway cup. Dagfinn ble værende i Grorud og spilte aldersbestemt fotball fram til hans debut på A-laget i en alder av kun 16 år. Han beskriver selv klubben som en trygg og god klubb med fokus på det sosiale; ”Minnene fra ungdomstida i nærmiljøet er like viktige og gode som minnene fra toppfotballen.”

17 år gammel meldte Dagfinn overgang til naboklubben Grei hvor han spilte sammen med sine to brødre, Espen og Steinar. Enerlybrødrene spilte sammen halvannen sesong i 3.divisjon med henholdsvis draktnumre 9, 10 og 11. Treningene i Grei ble etter hvert tatt mer og mer seriøst og brødrene satt opp videokamera og analyserte skudd, headinger, bevegelser etc. Dagfinn begynte å rendyrke sin stil som en teknisk og offensiv spiller. Han opplevde også å få sine første store fotballskader under tiden med Grei, og var to ganger borte nesten hel sesongen. Det var også i Grei at Dagfinn traff sin fremtidige kone, Mona, som ifølge Dagfinn var en god sentral midtbanespiller på damelaget til Grei.

Foran 1995-sesongen kom tilbudet fra 1. divisjonsklubben Skeid, hvor også storebror Espen nå spilte. I hans første sesong for Torshov-klubben rykket de opp til Tippeligaen. Skeid ble den store sensasjonen i 1996-sesongen, hvor de lå i toppen helt fram til sommeren. Da klubben begynte å prate om E-cupspill raknet det fullstendig og de endte til slutt opp på 9.plass. 1997-sesongen endte med nedrykk fra Tippeligaen og på grunn av blant annet rot med lønninger vurderte Dagfinn å returnere til Grei i 1998. Istedenfor ble han kontaktet av Knut Torbjørn Eggen som nå var trener for Moss i Tippeligaen.

Dagfinn tok med seg familien og flyttet til Moss, hvor han markerte seg meget godt og ble raskt en publikumsfavoritt. Under en kamp mot gamleklubben Skeid i 1999 scoret han en av tidenes flotteste Tippeligamål. På Melløs prates det fortsatt om da Dagfinn tok løpefart fra langt ute på banen mens Kjell Olofsson la en lang corner over til motsatt kant av 16-meteren. Ballen traff perfekt på vrista og suste rett i krysset bak en forfjamset Roger Waahler i Skeidmålet. Et nesten identisk mål scoret han også to uker senere mot Lillestrøm, og er en av grunnene til at Dagfinn fortsatt har legendestatus i Moss, til tross for at han var kun tre sesonger i klubben.

Større klubber hadde nå stilt inn kikkertsiktet på Dagfinn. Da Rosenborg kom med et tilbud før 2001-sesongen var Dagfinn klar for nye og større utfordringer, denne gang under Eggen seniors ledelse. Til tross for et lengre skadeavbrekk i hans første sesong, så kunne Dagfinn feire sitt første seriemesterskap med Rosenborg i 2001. Under RBK-tiden ble Dagfinn cupmester en gang og seriemester 3 ganger i løpet av tre og en halv sesong. Høydepunktene sto også i kø ute i Europa hvor RBK i to av sesongene Dagfinn var der kvalifiserte seg til Mesterligaspill. Dagfinn fikk nå bryne seg på europeiske storheter som Juventus, Inter, Porto og Ajax. Mot sistnevnte scoret han sitt eneste Mesterligamål da han sikret uavgjort mot Ajax på Amsterdam arena (straffespark) fem minutter før slutt.

Dagfinn ble også gitt sjansen på det norske landslaget ved to anledninger. I tillegg er han vel en av veldig få norske fotballspillere som har deltatt i et VM-sluttspill i Brasil. Sammen med brødrene sine, Steinar og Espen, og tidligere VIF-kaptein Tom Henning Hovi representerte de Norge under VM i Fotballtennis i 1996.

Under RBK-tiden spilte Dagfinn også under Åge Hareide og Ola By Rises ledelse. I 2004 slet han med å komme tilbake på laget etter en skade og nok en gang ble han kontaktet av Knut Torbjørn Eggen. Denne gang som trener i Fredrikstad. Enerly ble hentet inn midt i sesongen for å styrke FFKs sjanser til å overleve i Tippeligaen, noe de også klarte. Dagfinn ble ganske raskt en populær spiller i Plankebyen, og bidro til at Fredrikstad fikk en god start på 2005-sesongen. Nå hadde klubben også fått med seg Egil ”Drillo” Olsen i trenerteamet. Til tross for den gode starten, og til tross for at Raymond Kvisvik ble hentet inn for å forsterke det offensive leddet, ble høstsesongen en eneste stor nedtur for Fredrikstad. Siste kamp for sesongen var mot Start, som kjempet om seriegull. Dagfinn hadde overtatt kapteinsbindet etter Markus Ringberg (som hadde gått til Hamkam), og ledet laget ut på Kristiansand stadion den 29. oktober 2005. Dagfinn og FFK var fokusert på kun en ting; å ta tre poeng slik at de sikret plassen i Tippeligaen. De som på forhånd hadde omtalt kampen som en ”skjebnekamp” ante nok ikke hvor passende denne beskrivelsen skulle bli. Etter kun fem minutter spilt av kampen tok livet til Dagfinn Enerly brått en dramatisk og uventet vending.

Start hadde corner og i en duell med en medspiller fikk Dagfinn en dytt i ryggen og falt fremover. Fredrikstadspilleren landet oppe på nakken til Dagfinn somble liggende rett ut på banen, uten å være i stand til å bevege seg. TV-bildene av hjelpemannskapene som bærer Dagfinn av banen sjokkerte hele den norske fotballfamilien. At Fredrikstad vant kampen og berget plassen i tippeligaen ble uvesentlig opp i dette dramaet. Det ble raskt klart at det var en svært alvorlig skade og Dagfinn sendtes sporenstreks til Ullevaal sykehus. I de påfølgende dagene samlet den norske fotballfamilien seg på en måte man aldri hadde sett før. På de fleste stadioner rundt omkring i Norge ble det hengt opp bannere med støtte til Dagfinn og på Ullevaal sykehus strømmer hilsninger inn fra hele Norge. En hel fotballnasjon krysset fingrene for Dagfinn Enerly.

Dagfinns kamp tilbake til et normalt liv gikk via et langt opphold på Sunaas, hvor han blant annet benyttet tiden til å skrive bok. Dagfinns livsglede og optimisme ble beundret av en hel nasjon og i 2008 ble han hedret med tittelen Årets forbilde under idrettsgallaen til stående applaus.

Etter ulykken ble hans bånd til Fredrikstad FK enda sterkere, og han var en naturlig del av laget som feiret cupgullet på Ullevaalgresset i 2006. Året etter vedtok styret i klubben, etter et forslag fra supporterklubben Plankehaugen, å frede FFK-trøye nummer åtte, slik at denne trøyen for alltid vil assosieres med Dagfinn Enerly.

Dagfinn reiser i dag rundt og holder foredrag og han arrangerer hvert år sin egen fotballskole. Han er en inspirator og en humørspreder som blir lagt merke til. Under NISO-gallaen for tre uker siden mottok han NISOs hederspris.

Vi er veldig stolte av å kunne ha Dagfinn som vår hovedgjest på julemøtet til Fotballmuseets Venner.





Arne Dagfinn Enerly




Født: 9. desember 1972, Oslo


Gift med Mona, to barn


Klubber: Grorud IL Aldersbestemte lag + A-laget 1990

SF Grei 1991-1994

Skeid 1995-1997 62 kamper 25 mål

Moss FK 1998-2000 49 kamper 20 mål

Rosenborg BK 2001-2004 58 kamper 6 mål

Fredrikstad FK 2004-2005 34 kamper 7 mål


Landslaget: 2 A-landskamper (1996 mot Georgia, 2001 mot Sør-Korea)


Meritter: Seriemester med Rosenborg 2001, 2002 og 2003. Cupmester i 2003

Vinner av 1. divisjon med Skeid i 1995


Utmerkelser: Årets forbilde, Idrettsgallaen 2008

Trysil-Knut- prisen 2009
NISOs hederspris 2011


fredag 7. august 2009

Per Bredesen - Et italiensk proffeventyr



Historien om Per Bredesen er historien om Norges første og kanskje største proffeventyr. Lysluggen fra Horten ble stjerne i italiensk fotball og er eneste nordmann som har vært med og vunnet serie A.

Ved Lystlunden i Horten ligger et lite skogholt. Da tyske soldater trente fotball under okkupasjonen gjemte noen guttunger seg i skogholtet og ventet på
at tyskerne spilte ballen bak mål. Da slo guttene til, snappet ballen og løp for livet. 9 år gamle Per Bredesen var en av disse guttene som dannet sitt eget fotballag ; TIFF – Tidenes Ivrigste Fotball-Forening.

Da krigen var over ønsket både Ørn og Falk og knytte til seg byens fotballtalenter. Bredesen valgte Ørn og laget fikk etter hvert et veldig godt juniorlag. Våren 1946 fikk han sin debut som indreløper på A-laget i en treningskamp mot Fredrikstad. Kun 15 år gammel fikk han spille mot sine store idoler Bjørn Spydevold og Erik Holmberg. Året etterpå hadde han spilt seg til en fast plass på laget. Ørn hadde et meget godt lag på denne tiden og i 1948 rykket de opp til hovedserien.

19. juni 1949 ble Bredesen innkalt som reserve til landslagets kamp mot de regjerende olympiske mestrene Jugoslavia på Ullevaal. En skadet Reidar Kvammen måtte forlate banen i 2. omgang og unggutten fra Horten gjorde seg klar for sin første innsats på landslaget. Det gikk ikke mange minuttene før Bredesen fikk servert en perfekt pasning fra Gunnar Thoresen som han satt bak den jugoslaviske keeperen. Norge ledet 1-0 og målscoreren var Per Bredesen fra Horten. Selv om kampen til slutt endte med et 1-3 tap hadde Bredesen spilt seg til en fast plass på landslaget. I perioden 1949-1951 spilte han 18 landskamper og scoret 7 mål.
Da Bredesen startet sin profesjonelle karriere i Italia ble det ingen flere landskamper. Fotballforbundet forbød alle proffspillere landslagsspill. Denne særnorske regelen ble opphevet først i 1969. Man kan derfor kun spekulere på hvor mange kamper Bredesen kunne fått på landslaget, men trolig ville han nok ha utfordret rekorden til Torbjørn Svendssen. Bredesens fotballkarriere var i ferd med å ta helt av da han ble satt ut av landslaget.
På begynnelsen av 1950-tallet dukket det stadig opp flere italienske talentspeidere på norske lands- og klubbkamper. Flere hadde bitt seg merke i stortalentet fra Horten. Fiorentina var en av disse. Bredesen ble tilbudt proffkontrakt men overgangen gikk i vasken. Tilbake på flyfabrikken i Horten sto den unge mekanikerlærlingen og drømte seg bort til italiensk proffotball. Ragnar Larsen hadde i mellomtiden blitt proff i Lazio og kort tid etterpå fikk Bredesen en telefon med forespørsel om han ville bli proff sammen med Larsen i den italienske hovedstaden.

Bredesen fikk raskt erfare at spillestilen var en helt annen i Italia enn hva den var i Norge, men tilpasset seg raskt og gikk rett inn på Lazios førsteellever. Klubben var på denne tiden et stabilt serie A-lag som holdt seg omtrent midt på tabellen. Et av høydepunktene i Lazio-trøya var 2-0 seieren over selveste Juventus hvor Bredesen scoret begge målene.
Etter tre sesonger i Lazio fortsatte proffeventyret i Udinese – en klubb med store ambisjoner, men likevel ikke med helt rent mel i posen. Like etter overgangen ble laget dømt ned til serie B etter avsløringer om kampfiksing. Udinese var overlegne i serie B og Bredesen ble serie B-mester etter hva han senere anså som sin beste sesong i Italia.


Da Bredesen var hjemme på sommerferie i Horten i 1956 ble han oppringt av sekretæren i Udinese med beskjed om at Milan ønsket å skrive kontrakt med ham. Milan var på denne tiden et av de beste lagene i Italia og i Europa, hvor blant annet den svenske trioen Gre-No-Li (Gunnar Gren, Gunnar Nordahl og Nils Liedholm) var blant stjernespillerne. Klubben betalte 800 000 kroner pluss en landslagspiller til en verdi av 400 000 for å få Bredesens underskrift. Det skulle gå svært mange år før andre norske spillere ble verdsatt til en slik type pengesum. Årslønnen i Milan lå på 260 000 kroner – en astronomisk sum for en norsk fotballspiller på denne tiden. I høstoppgjøret mot byrival Inter scoret Bredesen i 1-1 oppgjøret og han ble en viktig spiller for det italienske topplaget. Fansen trykket den norske spilleren til sitt bryst. Milan gikk fra seier til seier i vårsesongen og endte til slutt opp helt på toppen av tabellen, åtte poeng foran 2. plassen. Per Bredesen ble dermed den første og hittil eneste norske fotballspilleren som har vunnet serie A.
Bredesen bestemte seg etter jubelsesongen å trappe ned. Han ønsket å flytte hjem til Horten, men klarte likevel ikke å holde seg helt borte fra Milan. Han var bare delvis med på laget i 1957/58-sesongen og deltok blant annet i serievinnercupen hvor han var med på å slå Manchester United i semifinalen. På grunn av en ankelskade fikk han dessverre ikke spilt finalen mot Real Madrid (som Milan tapte 3-2).

Tilbudene fra andre italienske klubber fristet etter denne sesongen og i 1958 skrev Bredesen under for Bari, hvor han spilte i en sesong. Laget endte på en 11. plass i serie A.
I sine to siste år i Italia spilte Bredesen for Messina i serie B. Laget hadde opprykksambisjoner og lå godt an til opprykk i 1961. Fansen til Messina ønsket svært gjerne at Bredesen skulle overta som trener for klubben, men hjemlengselen ble til slutt for stor. I 1961 takket Bredesen nei til et tilbud fra Palermo. 9 sesonger i italiensk toppfotball fikk være nok.

Tilbake i Norge spilte han for Ørn før han avsluttet sin A-lagskarriere som spillende trener i Falk. Som Old Boys-spiller holdt han det gående helt til 1997, 66 år gammel.
Bredesen har fortsatt mange gode fotballvenner i Italia og er hvert år på ferie i støvellandet. Da Irland spilte treningskamp mot Norge på Ullevaal i 2008 var Bredesen og hilste på den irske landslagstreneren og sin gamle lagkompis fra Milan Giovanni Trappatoni.
Bredesen fungerer i dag som en slags talentspeider for flere av sine tidligere klubber og har flere ganger blitt observert sammen med italienske agenter og telentspeidere på norske fotballstadioner.
Per Bredesen var en stor fotballstjerne i Italia og selv i dag blir han gjenkjent i det fotballgale landet. Blant norske fotballspillere er hans karriere helt enestående og hans proffkarriere er uten sidestykke i norsk fotballhistorie.